Jeg tror jeg ville tatt marsboerne med for å se oss ta vare på hverandre. Kanskje ville jeg vist dem foreldre gå rundt med et nyfødt barn på armen seint på natta, mens de forsøker å få barnet til å sovne igjen. Eller frivillige som snekrer på et hus til noen som vil få livet sitt forandret av det. Eller hvordan vi automatisk stopper for noen som har falt og spør om alt er bra med dem. Eller kanskje hvordan en hel nasjon gir mat og medisin til et land på den andre siden av havet. Det er når vi tar oss av hverandre at vi er på vårt beste.

Når vi er på vårt beste, er vi også mest menneskelige. Du kunne ikke forstått oss om du aldri så oss på vårt beste, like lite som du ville forstå en basketball om du bare så den flat og uten luft.

Vi er bare mennesker fordi vi er forbundet med andre mennesker. Om du vokste opp på ei øde øy, ville du vokse opp og knapt være menneske i det hele tatt. Du ville ikke ha ord og ikke andre tanker enn hvilke planter som smakte godt og hvilke insekter som smakte vondt. Du ville kanskje vært det dårligste eksempelet å vise en marsboer som prøver å forstå oss mennesker.

Vi er mennesker fordi vi er forbundet med andre mennesker. Og hvorfor knytter vi oss til hverandre? Fordi vi som mennesker bryr oss om hverandre og om verden. Statuer bryr seg ikke om hva som skjer med dem. Roboter bryr seg ikke. Det gjør mennesker. Vi bryr oss sammen.

Pekere å utforske

Legenden om Kaspar Hauser (på svensk)

Steder du kan melde deg som frivillig

 

 

 



side 1 side 2 side 3 side 4 side 5 side 6 side 7 side 8 side 9 side 10 side 11 side 12 side 13 side 14 side 15 side 16

Dette er en oversatt barneversjon av David Weinbergers bok
Small Pieces Loosely Joined: A Unified Theory of the Web.
copyright © 2002 David Weinberger